When the Globe´s Jerry Nason pinned the "Babyface Assassin" nickname on Peabody, it fit snugly. Chub had a killer´s instinct on a football field.

Biskopsønnen Chub Peabody spilt så heftig fortball for Harvard at han fikk tildelt kallenavnet "Babyface Assassin". Det samme sto skrevet på shortsene til Marco Barrera, fjærvekstbokser på knappe 60 kilo somgang på gang gjorde seg fortjent til navnet med sine endeløse knock-out-serier i Las Vegas. Først må man ta innover seg at sport-i denne anledningen fotball-i bunn og grunn består av all verdens entusiasme koblet til en rekke meningsløse handlinger som er underlagt et meningsløst regelsystem. Deretter kan det innrømmes at fotball ikke er alene om å være meningsløs. Det forballen er alene om, er å tiltrekke seg såpass mye entusiasme som den gjør. Og entusiasme til overmål:det er ikke bare ute på banen killer instincts ristes ut av søvnen.

Lotte Konow Lunds hovedperson i videoarbeidet Babyface Assassin foretar en prsykotisk dobbel-projesering. For det første leser hun altfor mye betydning inn i Ole Gunnar Solskjær, vårt hjemlige babyface, men det er ikke dette som er problemet. Hun er ikke alene om å gjøre det. I Norge er folk enige om at det er greit å gå berserkover at Solskjær scorer eller ikke scorer.
Fotballentusiasme kalles det. For det andre projiserer hun akkurat like mye inn i en liten rund ting som hun pleier å gå rundt med i lommen, og dette er ikke fullt så greit. Det er et prykopatisk trekk å være alene om å projisere overdrevent mye inn i ett eller annet som ikke betyr noe for noen andre.
Man skal helst være enige om hva som er viktig og ikke.

Midt i fotballens kollektive entusiasme og Konow Lunds ensomme norske psykopat står kunsten.Man kan kanskje hevde at at kunstverden er et kollektiv av psykopater-en forstyrret forsamling outsidere som har blitt enige om at hvis de går sammen om å projisere emningen sin ut på en rekke felles objekter, så vil de slippe unna psyko stempelet. Man må være litt større enn en sekt for å skli gjennom som ikke-psykopat. Det har kunstverdenen klart å forstå. Problemet er derimot at med såpass mange psykopater innad i kollektivet, blir det vanskelig å samstemme entusiasmen, på samme måten som fotballfansen klarer. Det er bl.a derfor institusjonskritikk med tiden har blitt kunstens dekorum. Alle vil ut, men har nowhere else to go.1

Dagens kunstner står i et dilemma. På en side så har hun psykopaten som forbilde,en psykopatfantasi. Psykopaten tør å stå alene mot alt. Det gjør ikke kunstneren, og hun beundrer derfor individer som har et skikkelig rotete forhold til normer og regler. På den andre siden har kunstneren en idé om å bli sett til som stjerne. Stjernen er som kjent alene med alt. Det er her det kræsjer- og dette hybride ønsket om å være alene mot verden, og alene med verden på en og samme tid forklares i Lotte Konow Lunds video. Hennes Norwegian Psycho forteller hvordan evnen til å avgjøre alt på brøkdelen av et sekund er  Ole Gunnar Solskjærs ubestridelige kvalitet. det er denne evnen som kalles Star Quality. Å være alene med verden i ryggen.

Psykopaten er også i stand til å avgjøre en situasjon og oppnå  negativ stjernestatus, ved f.eks å gå ut og ta livet av sitt begjærsobjekt-stjernen. Kunstnerens problem er å ikkevære i stand til å avgjøre noe. samme hvor god tid hun har er det liksom alltid Hamletsk indesicion som rår. Men fotballverden oppnår sin fanatiske scoregasm, og psykopaten går fra konseptene med sin boregasm, står kunstneren igjen med en sur neither/nor-gasm.

Siden man sluttet å jakte og fiske etc., har de fleste menneskeligebedrifter vært å betegne som surrogataktiviteter. Man la sitt killer instinct på hylla for å opptre sivilisert og menneskelig, og måtte i gang med å dikte opp ting man kunne fylle dagene med. Kunst var én ting man fantn opp. Underholding en annen. I denne sammenhengen er psykopten den som enten ike klarer å delta i disse menneskelige konstruksjonene, eller deltar alt for mye i dem. Siden de menneskelige surrogataktivitetene i utgangspunktet er mer eller mindre hjemmelagde erstatninger for det menneskelige følelses-eller viljeliv, er det for så vidt ikke rart noen faller utenfor.

Uansett,fotball er en av de surrogataktivetetene flest mennesker er positivt enige om. Man kan muligens hevde at det er et kvalitetskriterium at forballen vekker folks killer instinct. Det betyr i det minste at den fungerer. Spillerenes instinkter smitter og folk slår hverandre ihjel på tribunene. Den absolutte og kolektive deltagelsen tipper over til å bli absolutt isolasjon for fotballfanen som plutselig blir drapsmann i ekstasen. En revesert versjon av psykopatens absolutte isolasjon som plutselig blir til absolutt deltagelse.

Kunsten som skryter av å skulle inneholde alt, har ikke mange drap å skilte med. Det nærmeste man kommer blir en slags Art as Murder as Idea, hvilket i det lange løp er en noe kjedelig problemstilling.

Psyko-Norge

Lotte Konow Lunds psykopat avslører at vi nordmenn er små og alene i verden på samme måte som Solskjær er alene ute på banen "Han er helt, helt alene når alle ser på ham" sier hun. Hun beskriver psykopatens kardinalfølelse, men - mind you - også Norges nasjonalfølelse. Å føle seg alene mot alt. Verden stirrer på deg uten at du klarer å stirre tilbake. Det faktum at Solskjær er den eneste nordmannen som andre enn nordmenn gidder å stirre på, røper imidlertid at nasjonalfølelsen vår i bunn og grunn er en psykotisk følelse.

Solskjær er stjernen. Lotte Konow Lund er a) norsk og b) kunstner Double negative. Man får spørre seg om minus og minus blir pluss denne gangen.

1 Richard Gere: An officer and a gentleman
2 Double Negative(George Bloomfield(regi)