What has been shown cannot be said – det som er blitt vist kan ikke sies – lyder tittelen på en vidtfavnende visning av Lotte Konow Lunds kunstproduksjon fra hun gikk ut av kunstakademiet for ti år siden. En hel etasje på Stenersenmuseet er viet tegninger, videoer og foto, samt en videostasjon (bygget for anledningen) i underetasjen hvor en kan se hennes mange korte videoer.

Konow Lund er imidlertid mest kjent for sine tegninger, og hun omtales gjerne som en av de viktigste tegnerne i sin generasjon. Det er også disse som er mest imponerende i denne utstillingen. De er verdt besøket alene.

Relevant

Av kunstneren selv omtales videoene som talking heads, og grunnen er åpenbar: Med sparsom scenografi filmes hovedpersonen forfra, snakkende. Ofte er hovedpersonen Konow Lund selv. Videoen Babyface Assassin (1997) er like komisk og irriterende i dag som den var for 6 år siden da den ble vist i forbindelse med en kortfilmfestival i Birkelunden. Det hindrer ikke at videoen har relevans. Fetisjering er ikke akkurat en tematikk som kjennes avleggs i dag.

Videostasjonen fungerer ikke optimalt som visningsgrep for disse arbeidene. Den lager en for tett og kunstig forbindelse med videoene, siden de vises rett etter hverandre. Både bilde og lyd veves sammen uten at det gir noen estetisk fordel ut over at det er plassbesparende og at stasjonen ser ganske lekker ut i seg selv. Flere av arbeidene hadde hatt godt av en mer selvstendig visningssituasjon. For eksempel er noen videoverk for skjøre til å kjempe om oppmerksomheten blant andre høyrøstede verker som You ignore me (1997). I videoen French Lesson (2001) gis en ung kvinne selvfornektende instrukser. Den eldre, franske kvinnen som hvisker livets realiteter i øret på novisen etablerer en situasjon som både er slående og stillferdig på en gang. Disiplineringen er hjerteskjærende ettersom den unge kvinnen ikke behersker det franske språket og bare kan herme lyden av de tuktende ordene. Video- og filmarbeider utfordrer som regel museets konvensjonelle visningslogikk, og her er dette en tilbakevendende problematikk som, tross gode intensjoner, dessverre ikke lykkes.

Ny strek

I første etasje møter en kunstneren tegnende; et videoarbeid fra prosjektet Why do I draw/Hommage à Dagny Tande Lid (2006) hvor Konow Lund tok en ubetalt jobb som vakt ved Botanisk museum mot at hun fikk tegne en ny plante hver eneste dag. På Stenersenmuseet presenteres andre del av «Why do I draw»-serien. Her har kunstneren bedt innsatte uten norsk statsborgerskap ved Bredtvedt kvinnefengsel om en ting som skal representere dem, og tegningene som bærer tittelen Why do I draw II/Drawings From the Inside (2007) er betegnende for Konow Lunds nye strek. Mørke, fortettede motiver uten den samme sarkastiske lekenheten som har preget kunstnerens tidligere arbeider.

Det er en slags formmessig brutalisme i de mettede penne-motivene som vitner om en annen tyngde i Konow Lunds kunstnerskap. Dette er spesielt tydelig i The Kennedy Project der ulike motiver av den populære amerikanske presidenten, hans rivaler og familie danner en ganske annen representasjon enn den vi har fått presentert fra massemedia.

Narrativer

Men det er ikke først og fremst Konow Lunds anliggende å korrigere historiefremstillingen; å demonstrere bildets – og tegningens – kraft som historiefortellende og historieskapende synes viktigere. Her demonstrerer Konow Lund at hun tilhører det ypperste sjikt av tegnere her til lands. Hun har en kompleks formal bearbeiding av ikoner, symboler eller historier vi alle kjenner på en eller annen måte. Konow Lund bekrefter ikke, hun drar oss med i randsonen av representasjonen, før hun hanker oss inn igjen. Dette gjør hun gjennom en formal absurditet som er eksplisitt i for eksempel Empty Suit (2007) og The Baldwin President (2007). En serie av tegnede selvportretter med tittelen Self-portrait as Five Dictators and a Victim (2007) viser seg som effektive undersøkelser av forholdet mellom identitet og karaktertrekk. Kunstneren har i form av små selvportretter tegnet inn ansiktstrekk fra Saddam Hussein, ayatolla Khomeini, Francisco Franco, Idi Amin, Adolf Hitler – og Anne Frank.

Når en runder utstillingsrommet fra tegningene mot fotoserien Illona Series (2007) og nye videoarbeider, akkompagneres en ufrivillig av en klagende kvinnestemme som påstår at hun blir ignorert.

Tegningene briljerer

Det er ikke til å unngå at dette lydbildet integreres i opplevelsen av fotoserien som oppleves klart og distinkt, om enn litt irrelevant ved første øyekast. Irrelevant fordi det minner om kjente, såkalte sprelske påfunn fra moteverdenen. Men disse fotoene rommer mer enn utklippede deler av plagg rundt en brystvorte eller andre vanligvis tildekte kroppsdeler. Slektskapet til kunstneren Ann Lislegaard og Vibeke Tandberg gir her en pekepinn. Å stille opp en ung, usminket kvinne i forskjellige avglamoriserte situasjoner oppleves litt sjokkerende fordi det er uvant, ikke i samtidskunsten, men mer og mer i samtidskulturen. Også Lislegaard frembringer denne kontrasten effektivt, sist i en miniretrospektiv på Astrup Fearnley museet.

Det er tegningene som briljerer i denne utstillingen som er kuratert av museumsdirektør Selene Wendt. What has been shown cannot be said viser seg som en sann performativ motsigelse gjennom videoverket som bærer samme tittel som utstillingen. Konow Lunds kunstproduksjon gjennom ti år vitner om en bemerkelsesverdig individuell signatur som både viser og utsier.

Lotte Konow Lund
What has been shown cannot be said
Stenersenmuseet 10. august – 16. september

Publisert 17. august 2007