Lotte Konow Lunds utstilling i Galleri Wang bekrefter hennes posisjon som en utfordrende ogviktig stemme i norsk kunstliv. Hun er tidligere innkjøpt av Norsk Kulturråd og Museet for samtidskunst. Denne gangen har ogsåNasjonalgalleriet sikret seg en bolk av vegginstallasjonen "Solitude for many".

Med enkle virkemidler skaper Lotte Konow Lundtilstander av fortettet ubehag.

I could... messer en kvinnestemme monotont, billedlagt med nær-bilder av en saks, en tent sigarett, en salmiakkflaske, vannflekker påbadegulvet. "I could.." innledes hvert stillbilde med, og stemmenuten ansikt skisserer ulike scenarier å dø på i eget hjem.Lotte Konow Lunds videoarbeid "Domestic Violence" er en absurdutgave av statistikken som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet.Den er et visualisert ubehag. Ubehag av den typen som fremkalleshvis man lar tankene slippe løs, sånn litt på siden av det hverdagslige,og man følger tankerekken helt ut"
Individets sårbarhet i møte med virkeligheten er gjennomgangstema iKonow Lunds utstilling "Solitude for many". Tematikken følges opp ogutdypes i tegninger som utgjør en vegginstallasjon. Kunstneren harutviklet en teknikk der figurene langsomt formes, en scenografi somutvikles over tid - som ruter i film. Et filmspråk i tegning. Hårfine tusj-tegninger, der omgivelsene er de samme fra tegning til tegning, mensfigurene antar ulike posisjoner. De dekomponeres og deformeres.Andre elementer kommer inn og tar over. Virkeligheten oppløses. Deter en suggerende fortelling som munner ut i kaos uten at man riktigfatter hva som skjer.

Kunstneren har tidligere benyttet seg selv i videofremstillinger avfortettede psykologiske tilstander. På denne utstillingen trekker hunogså inn nye figurer. I galleriets 2. etasje er videoarbeidet "Lost RealTime" montert vis-a-vis et større tegneprosjekt; "Stolen Faces", - 126portretter av mennesker tilknyttet kunstnerens miljø. I "Lost RealTime" ser vi kunstnerens ansikt på to monitorer. Det ene viser hennesunge, åpne, bejaende ansikt – avbrutt med jevne mellomrom av etslag mot ansiktet. Vi ser bare reaksjonen, ikke den som slår. Denandre monitoren viser det samme i langsomt tempo. Det sensuelle blirtydelig midt i smerten. Et meget sterkt videoarbeide som tar opp i segtematikken om individets sårbarhet på ulike plan. Ikke minst utvidestolkningen når arbeidet stilles mot et slagkraftig kunstmiljø - påveggen midt imot.